Livshistorien: hvem personen er

Hvorfor en livshistorie hjelper

Etter hvert kan det bli vanskelig for personen å fortelle hvem hun eller han er, hva som betyr noe og hva som gir ro. Da må andre vite det.

Helsedirektoratets retningslinje sier at helse- og omsorgspersonell skal yte personsentrerte tjenester. Det betyr blant annet å kjenne personens bakgrunn, livshistorie, livssyn og kultur, og å forsøke å forstå uro som et uttrykk for behov som ikke er møtt.

En ansatt som vet at personen var bonde og står opp klokka fem, eller at hun alltid har sunget i kor, har noe å snakke om og vet hva som kan skape ro. Gamle minner er ofte godt bevart lenge, og kjente bilder, gjenstander og sanger kan gi trygghet og gjenkjennelse.

Bruk en mal som tjenestene kjenner

Aldring og helse har laget samtaleguiden «Min livshistorie. Hvem er jeg?», som Veiviser demens anbefaler. Den erstatter det eldre skjemaet «Personopplysninger, Min livshistorie» og er laget for samtaler med personer med demens.

Guiden har tre samtaler: hva personen liker å gjøre (blir til en aktivitetsplan), hvem personen er (blir til et minnealbum) og hvem personen har rundt seg (blir til et nettverkskart). Mange kommuner bruker den, så spør hukommelsesteamet eller hjemmetjenesten om de har den, eller last den ned.

Skjemaet i denne lista bygger på de samme temaene, med noen flere som pårørende ofte ønsker å få fram, som hva som gir uro og hvordan personen liker å bli stelt.

Slik lager dere den sammen

Det er personens historie. La henne eller ham fortelle det hun eller han vil, og bruk hjelpespørsmålene bare når det trengs. Vil personen ikke snakke om fortiden, snakk heller om hverdagen nå.

• Ta litt om gangen, gjerne over flere uker. Ett tema per samtale holder.
• Velg et rolig sted og en tid på dagen da personen er opplagt.
• Bruk gamle bilder, gjenstander og musikk som inngang. Navngi personer og steder i stedet for å spørre «husker du?».
• Skriv ned med personens egne ord der det går.
• Spør søsken, barn, gamle venner eller kolleger om det personen ikke lenger husker, og skriv hvem som har fortalt hva.
• Spør personen hva som kan deles, og med hvem. Ta ikke med noe personen ikke vil at andre skal vite.
• Lag gjerne et album med bilder og korte tekster i en ringperm, så sider kan byttes ut. Ta kopi av bilder som ikke kan erstattes.

Hva livshistorien bør inneholde

Skjemaet i appen har disse delene: barndom og oppvekst, arbeid, familie og venner, steder, interesser, musikk, mat og måltider, vaner og døgnrytme, stell og klær, det som gir ro, det som gir uro, tro og verdier, viktige minner og hvordan personen vil bli møtt.

Hold helseopplysninger utenfor. Diagnoser, medisiner og allergier hører hjemme i journalen, ikke i en historie som mange skal lese.

Del den med dem som gir hjelp

Livshistorien gjør mest nytte når den følger personen. Veiviser demens anbefaler at den fylles ut før en flytting til sykehjem, eller senest i innkomstsamtalen, og at den brukes i tiltaksplanen.

• Gi en kopi til hjemmetjenesten, dagaktivitetstilbudet og avlastningen.
• Ta den med ved korttidsopphold og sykehusinnleggelse.
• Be om at den legges i journalen eller ligger lett tilgjengelig for de ansatte, og spør hvordan den brukes.
• Ta den med i innkomstsamtalen på sykehjemmet.
• Lag en kort side med det viktigste («Dette bør du vite om meg»), som kan henge på rommet eller ligge i vesken.

Hold den levende

Ønsker og vaner kan endre seg. Oppdater livshistorien når personen får nye tjenester, flytter eller endrer seg, og les den gjennom sammen med de ansatte en gang i blant.

Ofte spurt

Punktene i lista

• Skriv ned livshistorien sammen
• Snakk om og skriv ned ønskene for framtida mens personen kan
• Søk om dagaktivitetstilbud
• Bruk korttidsopphold med en klar plan
• Søk om langtidsplass når hjemme ikke lenger er forsvarlig
• Be om hjelp ved uro, aggresjon eller endret atferd